01/19

En balansegang mellom ulike behov: Frivilliges erfaringer med fleksibel avlastning og aktivitet for personer med demens og deres pårørende

Rapporten konkluderer med at det er vanskelig for kommunen å finne rett balanse mellom brukernes behov og de frivilliges kapasitet. I perioder kan det være for få frivillige, og da må de som organiserer tilbudene, det være seg kommunen eller frivillige organisasjoner, være bevisst på denne balansegangen.

Sammendrag

Evalueringen er basert på frivilliges erfaringer gjennom deltakelse i de to prosjektene «Fleksibel avlastning og aktivitet for personer med demens og deres pårørende» og «DELTA-prosjektet» i Gjøvik kommune. Bruk av fokusgruppeintervju som datainnsamlingsmetode var på forhånd bestemt av oppdragsgiver, og et forslag til intervjuguide ble overlevert fra USHT Oppland til Senter for omsorgsforskning ved prosjektstart. Den endelige intervjuguiden ble utformet av forskerne ved Senter for omsorgsforskning i samråd med USHT Oppland. Etter ønske fra oppdragsgiver ble fokusgruppeintervjuet og analysen gjennomført av Senter for omsorgsforskning uten medvirkning av USHT Oppland eller andre partnere i prosjektet. I samråd med USHT Oppland ble det satt opp fire temaer som intervjuet og rapporten skulle fokusere på: de frivilliges erfaringer med 1) forberedelsene til deltakelse i prosjektet, 2) oppfølgingen i prosjektet, 3) gjennomføringen av aktiviteter og 4) hva de frivillige opplevde å få tilbake. Funnene knyttet til temaene rapporteres under disse tre hovedoverskriftene: Organiseringen av prosjektet, Gjennomføring av aktiviteter og Hva opplever de frivillige å få tilbake?

Når det gjelder organiseringen av prosjektet, viser funnene at de frivillige opplevde at informasjonen som ble gitt ved oppstart av oppdraget, kunne vært bedre, både i form av opplæring og informasjon om de demenssyke de skulle være hos. Selv om samtlige av de frivillige hadde erfaring fra helsesektoren, skapte mangelfull opplæring og informasjon en viss usikkerhet, spesielt knyttet til det første avlastningsoppdraget. De frivillige opplevde å ha en stor nok eller for stor arbeidsmengde som avlastere. De hadde ikke erfart å ha ekstra kapasitet eller å ha blitt brukt for lite. I den forbindelse ble det også uttrykt et savn rundt fellesskap med andre frivillige og et ønske om egne samlinger for frivillige der ideer og erfaringer kunne utveksles. Når det gjaldt oppdragsmengde, ble det diskutert om flere frivillige kunne dele på avlastningsoppdrag. Sett opp imot den demenssykes behov kom gruppen frem til at det var både fordeler og ulemper med dette, men det å være to frivillige på én bruker kunne være en løsning for å minske belastningen på de frivillige. Når det gjaldt FRIDA-appen, opplevde de frivillige i liten grad glede og nytte av denne. De var enige om at det hadde vært mer hensiktsmessig å bruke telefonen for å gjøre avtaler. De mente også at koordinatoren hadde mange viktige og krevende roller i organiseringen av prosjektet.

I gjennomføring av aktiviteter var det udelt positive erfaringer med treningssenteret. I fleksibel avlastning-ordningen var det mer sprikende erfaringer, dels som en følge av ulike avlastningsoppdrag og ulik oppdragsmengde og dels som en følge av ulike personligheter og preferanser. Noen av de frivillige hadde faste avtaler om å gå tur med sine brukere, men gjennom utvikling og forverring av demenssykdommen kunne dette bli en utfordring. Ingen hadde imidlertid opplevd å bli rådville når det gjaldt hva de skulle finne på med brukerne; de spilte yatzy, hørte på radio, stekte vafler, leste aviser, spilte lottospill og så på bilder, for å nevne noe De trivdes godt med oppdragene og vegret seg ikke for ansvaret. De reflekterte imidlertid over at det å ta på seg slike oppgaver kanskje var lettere for dem siden de hadde erfaring fra helsesektoren. Men tre av fire kjente på dårlig samvittighet dersom de måtte si nei til oppdrag, og koordinatoren var en viktig støttespiller i å håndtere denne problematikken.

Hva opplever de frivillige å få tilbake? Alle de frivillige brukte positive adjektiver i sine beskrivelser av aktivitetene sammen med brukerne, og det å hjelpe de pårørende til en bedre hverdag ble løftet frem. Følelsen av å bli verdsatt er viktig for å opprettholde motivasjonen hos de frivillige – å jobbe med folk som setter pris på at du er der, og som trenger deg, og det å gjøre en forskjell for folk som er der, både pårørende og brukeren selv.

Rapporten konkluderer med at det er vanskelig for kommunen å finne rett balanse mellom brukernes behov og de frivilliges kapasitet. I perioder kan det være for få frivillige, og da må de som organiserer tilbudene, det være seg kommunen eller frivillige organisasjoner, være bevisst på denne balansegangen. Det er også viktig for de som organiserer tilbud å anerkjenne de frivilliges behov for å være del av et fellesskap med andre frivillige som står i mange av de samme situasjonene som dem. Ingen er tjent med at de frivillige får oppgaver de ikke føler at de er i stand til å utføre eller ikke ønsker å fortsette med.

Les hele rapporten her.