Trude Klevan

Sommerprat med Trude Klevan

Trude Klevan, førsteamanuensis ved Høyskolen i Sørøst-Norge, leverte nylig sin doktorgradsavhandling «Betydningen av hjelpsom hjelp ved psykiske kriser. Erfaringer, historier og kontekster – en kvalitativ utforskning». Vi har stilt henne noen spørsmål om temaet.

Kan du fortelle hvem du er og din motivasjon for dette forskningsprosjektet du har gjennomført?

Jeg er utdannet barnevernspedagog og har en master i klinisk psykisk helsearbeid. Jeg har jobbet klinisk i mange år, både innen barnevern, sosialt arbeid og psykisk helsevern. Frem til jeg begynte som stipendiat jobbet jeg ca 10 år i Follo akutteam. Mye av min motivasjon for forskningsprosjektet mitt ligger nok her. I årene jeg jobbet i teamet opplevde jeg at vi stadig ble utsatt for omorganiseringer, nye faglige anbefalinger og pålegg om hva vi, som en del av spesialisthelsetjenesten, skulle og ikke skulle gjøre. Endringer og anbefalinger ble gjerne begrunnet med at de skulle bidra til «bedre helsehjelp». Men hva er god og hjelpsom helsehjelp? At hjelp er hjelpsom kan synes innlysende, men hva som erfares som hjelpsomt avhenger av hvilket perspektiv man ser det fra og ikke minst, hva man tenker hensikten med hjelpen skal være.

Dette ønsket jeg å utforske nærmere i dette prosjektet.

Hvem var deltakerne i prosjektet ditt?

Åtte ulike akutteam fra åtte ulike helseforetak spredd utover hele Norge deltok i prosjektet. I prosjektet har jeg gjennomført intervjuer med brukere, pårørende og ansatte i ambulante akutteam. De lokale akutteamene bisto med å rekruttere informanter blant brukere og pårørende i sitt distrikt. 14 brukere ble intervjuet individuelt. Disse hadde erfart ulike former for psykiske kriser, men alle hadde hatt kontakt med ambulant akutteam i løpet av de tre siste månedene. Diagnose ble ikke vektlagt. Jeg intervjuet 12 pårørende. Disse hadde ulike relasjoner til sine nærstående, men hadde det til felles at de hadde blitt påvirket av krisen til sin nærstående og at de hadde vært involvert i kontakten med akutteamet. De fleste brukere og pårørende valgte å bli intervjuet i sine hjem.

Jeg intervjuet ansatte fra de åtte involverte akutteamene gjennom åtte fokusgruppeintervjuer, ett for hvert team. Alle de ansatte som deltok jobbet klinisk. Til sammen 50 fagpersoner deltok i disse intervjuene. De hadde ulik faglig bakgrunn.

Hva har du gjort i prosjektet?

I dette doktorgradsprosjektet har jeg utforsket hvordan brukere, pårørende og fagfolk som jobber i ambulante akutteam forstår og erfarer hjelpsom hjelp ved psykiske kriser. Dette er en kvalitativ studie der hensikten ikke er å generalisere og finne «riktige» svar, men å utforske noen av de mangfoldige erfaringer folk har.

Hvilke spørsmål stilte du for å finne ut av dette?

Jeg spurte brukere og pårørende hvilken hjelp de hadde fått fra akutteamet og hva de hadde erfart som nyttig og mindre nyttig hjelp. De ble også spurt om hva de mente var det viktigste ved hjelpen som skal gis til personer i psykisk krise og om det var andre former for hjelp de kunne ha ønsket seg. Fagfolk i ambulante akutteam ble spurt om hvordan de mente akutteam bør organiseres, hvordan de bør jobbe med personer i psykiske kriser og hvilke former for hjelp teamet bør tilby.

I intervjuene ble det også gitt anledning til å ta opp eventuelle temaer som informantene var opptatt av og som ikke ble dekket gjennom intervjuguidene.

Hva kom du frem til, hva fant du ut?

Mange brukere og pårørende ga uttrykk for å være fornøyde med den hjelpen de hadde fått fra akutteamet. De fremhevet blant annet betydningen av tilgjengelighet og at de ansatte i teamene møtte dem med respekt og varme. Til tross for at mange var fornøyde med mye, så skilte brukernes og pårørendes forståelse av hjelpsom hjelp seg fra fagfolkenes forståelse. Brukere og pårørende etterspør hjelp som er rettet både mot deres eksistensielle og praktiske behov i kriser, og som tar hensyn til deres personlige erfaringer, historier og kontekster. Studiens funn viser imidlertid at hjelpen som tilbys ofte samsvarer mer med en biomedisinsk og individualisert forståelse. Dette innebærer en forståelse av psykisk krise som en indre og individuell tilstand. Hjelpen som ble tilbudt ble erfart som å være primært rettet mot å behandle disse «indre årsakene» til krise. De praktiske og sosiale sidene av krisene og hjelpen, som for eksempel fokus på økonomi, bolig, relasjoner eller jobbvansker ble sjelden adressert. Dette var noe mange brukere og pårørende hadde ønsket et større fokus på. Pårørende erfarte at hjelpen fra akutteamet ofte opplevdes som utilstrekkelig og at mye ansvar dermed ble lagt på dem.

Hvorfor er dette viktige funn?

Fokus på utvikling av samarbeidsorienterte og lokale tjenester innen psykisk helsearbeid har de siste tiårene vært en uttalt politisk og faglig målsetting. Det fremheves gjerne at folk skal få hjelp der de bor og oppholder seg, og at hjelpen skal være helhetlig og ta hensyn til ulike områder av menneskers liv. Denne studien viser at hjelpen som tilbys allikevel ikke erfares som helhetlig. Studiens funn viser at det er en tydelig kløft mellom den hjelpen brukere og pårørende opplever at de får, og den hjelpen de hadde ønsket seg. Dette indikerer at hjelpsom hjelp fremdeles først og fremst ser ut til å defineres og utformes fra et profesjonelt perspektiv, fremfor fra brukernes og de pårørendes perspektiv. Med tanke på den videre utviklingen av psykisk helsearbeid er dette viktige funn. Skal fagfolk fortsette å få lov til å definere hva som er hjelpsom hjelp, eller skal vi ta inn over oss at brukere og pårørende også vet mye om hva som hjelper?

Hvordan har du ivaretatt brukerinvolveringen gjennom forskningsprosessen?

En kompetansegruppe bestående av fem personer med erfaring som henholdsvis brukere, pårørende og fagfolk har vært involvert i studien. Denne gruppen har møttes to ganger i semesteret. Gruppens medlemmer fikk tilgang til deler av anonymisert datamateriale. I møtene diskuterte vi hvordan data kan forstås.