Nyheter

Siv Magnussen Fotografert av Gro Vasbotten

Lokalmedisinske sentre

Med samhandlingsreformen flyttes mye av arbeidet med pasientene fra sykehus til, for eksempel, sykehjem uten at kompetansen følger med på kjøpet. Som et svar på dette ønsker myndighetene økt samarbeid mellom tjenester og kommuner. Derav ideen om lokalmedisinske sentre.

Hva er et lokalmedisinsk senter?

Et lokalmedisinsk senter er et helsetilbud der én eller flere kommuner samarbeider med et sykehus. Senteret kan tilby hjelp før en sykehusbehandling, i stedet for en sykehusbehandling, eller etter en sykehusbehandling.

Hvilke funksjoner som legges til et lokalmedisinsk senter er opp til kommunene, men kan typisk være legevakt, fødeavdeling, ergoterapi, fysioterapi, dialyse, røntgen, akuttsenger og spesialisert korttidssykehjemssenger, såkalte intermedierenheter.

De viktigste argumentene for lokalmedisinske sentrene er følgende:

  • At folk kan få behandling, oppfølging og omsorg nærmere hjemmet
  • At en vil få mer helse for pengene når en ikke legger beslag på sykehuset
  • At samhandling og samlokalisering sikrer et større fagmiljø

Satsningen på lokalmedisinske sentre har blant annet blitt fulgt opp av kortsiktige økonomiske prosjektmidler til kommunene.

Fra idé til praksis

Men hva skjer med en idé fra den utformes av myndighetene til den står der som fiks ferdig medisinsk senter i en kommune? Dette ville Siv Magnussen ved Senter for omsorgsforskning finne ut av. Tre artikler og en doktorgrad senere spør vi om hun har svaret?

Denne videoen oppsummerer studien.

– Jeg har fulgt tre prosjekter fra det ble søkt om midler første gang og fram til sentrene var etablert. Disse tre har hatt en veldig forskjellig tilnærming og endt opp med helt forskjellig resultat. På det ene stedet gikk seks kommuner sammen om å spleise på et nybygg som i dag huser legevakt, fødeavdeling, ergoterapi, fysioterapi, dialyse, røntgen og akuttsenger. På det andre stedet består det lokalmedisinske senteret av en person som arbeider med å søke nye midler til kurs og kompetanseutvikling. Her har de altså ingen nye folk og ingen nye lokaler, men ny kompetanse. På det tredje stedet har de fått midler til å ansette nye personer med relevant kompetanse. Her får de inn fysioterapeut, aktivitetsleder og ernæringsfysiolog, men strever med å holde på dem ettersom de bare kan tilby midlertidige stillinger, forteller Siv Magnussen.

Doktorgradsavhandlingen til Magnussen er på 43 sider og utforsker prosessen som skjer der kommunale aktører, på initiativ fra staten, går sammen for å utvikle nye interkommunale lokalmedisinske sentre. Avhandlingen er basert på en casestudie i tre kommuneregioner som har mottatt statlige tilskuddsmidler.

Topp tre til Helsedirektoratet

Når vi ber Magnussen sette fingeren på tre ting Helsedirektoratet kan lære av studien hennes, nevner hun følgende.

  • Behovet må være tilstede

Regionen må ha behov for et lokalmedisinsk senter. Ideen kan vanskelig forankres hvis kommunene ikke ser at et slikt senter løser noe.

  • Tydelig oppgave

De lovpålagte tjenestene får høyest prioritet. Hvis myndighetene er tydelige på hva det er de ønsker seg utover dette blir det enklere for kommunene å finne løsninger. Når oppgaven er klar, er det lettere å svare på den.

  • Ett år er for lite

Prosjektmidler bidrar til innovasjon, men tildeling av prosjektmidler for ett år av gangen er vanskelig for en kommune å forholde seg til.

Hadde hun fått slenge på en fjerde, ville hun trukket fram betydningen av ildsjeler på godt og vondt, men det kan du lese mer om i avhandlingen hennes. Doktorgradsavhandlingen til Siv Magnussen finner du i sin helhet her. Inne i avhandlingen finner du også de tre artiklene som er publisert i Nordiske Organisasjonsstudier og Nordic Journal of Social Research.