Lill Sverresdatter Larsen, fotograf Kristin Henriksen

Intervju med Lill Sverresdatter Larsen

Den 8. september 2017 disputerte Lill Sverresdatter Larsen for PhD-graden ved UiT Norges arktiske universitet. Tittel på avhandlingen var «Speaking on behalf of the person with dementia in home-based care. A qualitative study of collaboration between formal and family caregivers in Sami and Norwegian municipalities».

Vi gratulerer Larsen med PhD-graden, og har stilt henne noen spørsmål om studien.

Hva gjorde at du ble interessert i tematikken du har forsket på?

Tematikken jeg har forsket på er samhandling.

Jeg har i mange år vært opptatt av organisering av helsetjenester, helsepolitikk og også særlig forhold av betydning for nordnorske helsetjenester.

Tidligere har jeg skrevet en masteroppgave som omhandlet avviksregistreringens betydning for god sykepleie, og gjennom dette arbeidet ble jeg oppmerksom på hvordan sykepleierne beskrev samhandling som en faktor som gjorde vurderingen av avvik – både hva som kvalifiserte som avvik og hvem sitt avvik det var – som krevende. Min interesse for tematikken kommer også ut fra mine verv i Norsk sykepleierforbund som har medført mange konferanser og diskusjoner med sykepleiere og andre yrkesgrupper om samhandlingsreformen som politikk og praksis. I sammenheng med mine studier, mine interesser og verv har jeg lest og diskutert flere helsepolitiske dokumenter med politikere, fagfolk, pasienter og pårørende.

Ut fra dette valgte jeg å se nærmere på begrep som brukermedvirkning, kontinuitet i pleien og individuell plan, og hvordan samhandling mellom pårørende og fagpersoner i kommunale hjemmetjenester ble beskrevet med utgangspunkt i disse begrepene.

Demens er et dagsaktuelt tema og var derfor en nærliggende avgrensning.

Jeg har også vært særlig opptatt av nordnorske forhold. Slike forhold kan være geografisk avstand, demografiske forskjeller samt fler-etnisk befolkning. Jeg er oppvokst i nord, er historieinteressert og har drevet med slektsforskning. Diskusjonene om samisk, kvensk eller norsk slekt har vært mange og motstridende både i omgangskrets og i media. Derfor ønsket jeg å undersøke om etnisk tilhørighet kunne ha betydning for samhandling ikke bare i samfunnet for øvrig, men også i hjemmetjenesten, som er styrt av politiske og faglige idealer som innbefatter kulturell tilrettelegging for samiske pasienter og pårørende.

Hvordan kom prosjektet i stand?

Jeg søkte på et utlyst universitetsstipendiat ved UiT Norges arktiske universitet. Tema for prosjektet var samhandling og demens. Jeg skapte en skisse for prosjektet, og fikk stipendet. Deretter må stipendiater få prosjektskissen godkjent av UiT i løpet av 3 måneder, og jeg formet prosjektet i den retningen som jeg anså som mest relevant. Fra februar 2013 var jeg klar for prosjektstart.

Kan du si noen ord om konteksten som studien er gjort innenfor?

Studien er gjennomført i nordnorske, rurale kommuner tradisjonelt befolket av samer, nordmenn og kvener, hvor samer har rettigheter som urfolk. Studien har tatt utgangspunkt i kommunale hjemmetjenester, og samhandling mellom pårørende og fagpersoner i tjenesten.

Hva synes du er de tre aller viktigste eller mest overraskende bidragene til kunnskap du har skapt gjennom forskningen din?

For det første ble jeg overrasket over hvor stor betydning de etniske posisjoneringene, og også avvisning eller underkommunisering av etniske posisjoner i praksis, ser ut til å ha for samhandling om alle andre relevante aspekter i hjemmetjenestene. 

Jeg mener at studiens viktigste bidrag er presentasjonen av «talsperson-posisjonen». Studien får tydelig frem hvordan forhandlinger om hvem som har rett til å snakke på vegne av den demenssyke, i ulike faser av sykdommen og i ulike kontekster, får stor betydning for andre nødvendige elementer ved samhandling som tillit, opplevelsen av at samhandling er ønsket og nødvendig, samt å få til en felles forståelse av situasjonen og lovfestet rett til brukermedvirkning.

Et annet viktig resultat er presentasjonen av pårørendes «ikke-posisjon», altså at fagpersonen enten ikke er oppmerksom på den posisjonen som den pårørende forsøker å ta – eller avviser posisjonen, samtidig som fagperson posisjonerer seg som ekspert, men posisjonerer den demenssyke malignt i form av å underkommunisere den demenssykes psykiske, åndelige eller sosiale behov.

Hvem er forskningen din relevant for?

Gjennom avhandlingen viser jeg disse viktige posisjonene gjennom «samhandlingens mosaikk», noe som gir praksisfeltet, helseledere og politikere analytiske begrep som kan benyttes for en større oppmerksomhet knyttet til mulige barrierer for samhandling i dette feltet.

Forskningen er også relevant for pårørende til personer med demens, eller for andre personer som ønsker å forstå samhandling da posisjonsparene og samhandlingsmosaikken kan være gjenkjennbar også mer generelt.

Hvilken betydning har forskningen din inn i feltet Helse- og omsorgstjenester til den samiske befolkning i Norge?

Forskningen viser at etnisk tilhørighet og dermed etnisk posisjon har stor betydning, både i positiv og negativ forstand, for samhandling innenfor hjemmetjenestenes demensomsorg, og trolig også for helsetjenester mer generelt.

Forskningen min beskriver forhandlinger av etniske posisjoner, men også at kulturell tilrettelegging i seg selv ikke er nok i hjemmetjenestenes praksis. Et av hovedproblemene ser ut til å omhandle diskursen om «hvem kan ha rett til å kalle seg same», og enda viktigere «hvem av dem som mener å ha samisk tilhørighet som har samiske rettigheter».

Hva synes du forskning i feltet Helse- og omsorgstjenester til den samiske befolkning bør fokusere på fremover?

Jeg mener det er behov for å klargjøre sammenhengen mellom etniske posisjoner og etnopolitiske posisjoner.

Vi ønsker Lill Sverresdatter Larsen lykke til med videre forskning på feltet. Larsens avhandling er tilgjengelig her: https://munin.uit.no/handle/10037/11485