Steinar Barstad

Å kombinere arbeid og omsorg

Uten omsorgsyterene i familie, lokalsamfunn og sosialt nettverk ville trolig helse- og omsorgssektoren bryte sammen.

Det er to store aktører på omsorgsfeltet i Norge. Det er kommunen og det er familien og de pårørende. Målt i årsverk er de fortsatt nesten jevnstore. Samspillet mellom dem er helt avgjørende både for dem som mottar omsorg og for samfunnet og arbeidslivet.

«Take care of the carers» heter det i et av slagordene til den internasjonale pårørende-alliansen. Ta godt vare på omsorgsyterne i familie, lokalsamfunn og sosialt nettverk. Uten dem ville trolig helse- og omsorgssektoren bryte sammen.

Kontantstøtte til pårørende?

Framtida kan imidlertid innebære knapphet både på arbeidskraft, fagpersonell og mer eller mindre frivillige omsorgsytere. Veksten i omsorgsoppgaver og endringer i befolkningens alderssammensetning vil derfor kreve løsninger som gjør det lettere å kombinere arbeid og omsorg. Ingen har foreløpig kommet opp med gode forslag som har kraftige nok virkemidler til å møte denne utfordringen.

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) kom i høstens valgkamp med forslag om å innføre kontantstøtte til pårørende som overtar ansvaret for å gi sine eldre omsorg. Han antydet at 7.500 kroner kunne være et passende beløp for å overføre hjemmetjenestens oppgaver til familien. Kontantstøtteordningen til barnefamilier ble brukt som modell. Ropstad argumenterte med valgfrihet for familien, som om det var barn det gjaldt, og ikke voksne eldre.

For å si det forsiktig, dette er ikke en særlig framtidsrettet løsning. Snarere kan den sette pårørende omsorgsytere i en velferdsfelle, der de taper sine rettigheter i arbeidslivet og mister pensjonsopptjening. Ofte er det kvinnene som havner i en slik felle, og da settes vi flere tiår tilbake på dette området.

Permisjonsordninger og lønnskompensasjon?

Mange pårørende sliter seg ut når de over lengre tid forsøker å kombinere full jobb med omfattende og krevende omsorgsoppgaver. For enkelte ender det med sykmelding over lang tid, og en lang vei tilbake til yrkeslivet.

Både arbeidslivet og omsorgssektoren vil derfor tjene på å etablere ordninger med større fleksibilitet, som gjør det mulig å kombinere yrkesaktivitet og omsorg. Da handler det om bedre permisjonsordninger og økonomisk lønnskompensasjon. De som tar på seg omfattende omsorgsoppgaver, må ikke i tillegg stå i fare for å bli oppsagt og få økonomiske problemer. 

Permisjonsrettigheter med lønn legger for det første til rette for å kunne beholde jobben og lettere komme tilbake i arbeid når omsorgsoppgavene opphører. Permisjon er midlertidig og arbeidstaker er fremdeles ansatt og har rett og plikt til å komme tilbake til stillingen sin når permisjonen er ferdig.

For det andre blir det mulig å ta ut hel eller delvis permisjon før du blir syk, og bli belønnet av samfunnet for det omsorgsarbeidet som blir utført. Undersøkelser viser at den offentlige innsatsen mangedobles når en eldre med demens flytter fra eget hjem til sykehjem. Det er ofte familie og pårørende som står for hovedinnsatsen i årene før slik flytting, gjerne i tett samarbeid med hjemmetjenesten.

Veien å gå

Arbeidsmiljøloven gir i dag rett til å ta ut bare 10 dagers permisjon hvert kalenderår «for å gi nødvendig omsorg til foreldre, ektefelle, samboer eller registrert partner». Utover dette har en arbeidstaker som pleier nærstående i hjemmet i livets sluttfase, rett til permisjon i inntil 60 dager.

Å utvide disse permisjonsrettighetene og sikre kompensasjon for lønn, slik vi har ved foreldrepermisjon, er etter mitt syn veien å gå om vi skal møte framtidsutfordringene på omsorgsfeltet. Følger vi opp arbeidslinja i velferdspolitikken og tar likestillingspolitikk på alvor, er det her løsningene ligger.