Terje Emil Fredwall Foto Kjell Inge Søreide/UiA

Verdige liv er viktig for alle. Hos innsatte kan det fort bli oversett.

– Det er problematisk når fengselsansatte ser det som sitt oppdrag å endre de innsatte. Men det er også problematisk hvis kriminalomsorgen ikke har tid til hjelpe de som er i fengsel.

Det sier Terje Emil Fredwall. Han er professor ved Senter for omsorgsforskning ved Universitetet i Agder (UiA). Sammen med professor Geir Heivoll ved Politihøgskolen er han redaktør for den nye antologien Straffens etikk. Boka lanseres 21. november.

Klikk her for å se boka.

Ansatte gir opp

– Den norske fengselshistorien er full av fortellinger om ansatte som vet best hvordan andre skal leve livene sine. Samtidig finnes det jo også en annen grøft å havne i: ansatte som gir opp, eller som ikke har tid til å lete etter muligheter for at innsatte skal kunne leve verdige og meningsfulle liv. I fengselet kan det ofte være vanskelig å finne den gode balansen mellom sikkerhet og kontroll, tid, tillit og omsorg, og det er inn i noen av disse etiske avveiningene både jeg og andre forfattere i boka går inn i, sier Fredwall.

Budskapet om at straff skal endre og at fengslene skal lage gode naboer av domfelte, blir i kriminalomsorgen så lett til en fortelling om endring av enkeltinnsattes atferd, holdninger og individuelle egenskaper, mener Fredwall. 

Innsatt kontrolleres og skal formes

Han synes dette et stykke på vei vel og bra, i hvert fall så lenge de innsatte selv har blitt spurt om hva og hvordan de ønsker hjelp.

– Men når kriminalomsorgen i så stor grad måles på tilbakefall til kriminalitet, og når fengslene skal ha en aktiv rolle i endringsarbeidet, nører det opp under det som så lett kan skje i et lukket fengsel: de innsatte opplever seg som noen som skal administreres eller kontrolleres eller formes, sier Fredwall.

Balansekunst i fengslene

Fredwall skriver om det han betegner som «den betydelige vekten» som politikere og kriminalomsorgen for tiden legger på rehabilitering av innsatte. Vi skal lage gode naboer av domfelte er budskapet fra justisministeren til de fengselsansatte. Under utdanningen kan de kommende fengselsbetjentene få høre at de skal inn og jobbe som endringsagenter. Og «straff som endrer» er den nye visjonen som skal prege alt arbeidet i fengsler og friomsorgskontor.

– Det er mye bra med dette, for om vi hadde en kriminalomsorg som ikke brydde seg om de innsatte og hvordan det går med dem, ville vi mistet noe helt grunnleggende. Men det er også noen utfordringer med en slik vekt på endring under straffegjennomføringen, sier Fredwall.

En av utfordringene han diskuterer er hvordan ansatte forholder seg til de innsatte under fengselsoppholdet.

«Hvordan kan jeg lage en god nabo av deg?»

– Det er problematisk når fengselsansatte oppfatter at det er deres oppgave å endre mennesker som gjennomfører tidsbestemt fengselsstraff. Husk at den makten fengslene har til å utøve er knyttet til selve den fysiske gjennomføringen av frihetsberøvelsen. Det er her en viktig forskjell mellom en kriminalomsorg som jobber ut fra «hvordan kan jeg lage en god nabo ut av deg?», og en som er opptatt av å fremme muligheter for dem som er fengslet, påpeker Fredwall.

Han forklarer:

– Livene våre, også de som leves i fengsel, er jo så forskjellige. Dette er en banal, men viktig innsikt. Noen innsatte har behov for å bearbeide skyld og anger. Andre har ønske om å gjøre noe med eget rusmiddelmisbruk, få seg en bolig etter løslatelsen eller ha en inntekt å klare seg på. Hva de innsatte har behov for og trenger hjelp til vil variere, og nettopp derfor behøver kriminalomsorgen å være lydhøre overfor menneskers utfordringer i livet.

Må lete etter muligheter i folks liv

Ifølge Fredwall handler dette om å lete etter muligheter – ikke bare for å kunne leve lovlydige liv, men for å kunne leve verdige og medvirkende liv.

- Da er det lurt å spørre og snakke med de innsatte selv, og da er det også viktig at de som jobber i fengslene har tid til å bli kjent med dem, sier Fredwall som skulle ønske at brukermedvirkning fikk et langt tyngre fotfeste innenfor fengselshverdagen enn hva tilfellet er i dag.

- Selv om brukermedvirkning er et ord som nå også dukker opp i kriminalomsorgens dokumenter, er det nok fremdeles et stykke fra ideal til praksis her, sier han.

Vil forstyrre vante måter å tenke om straff på

Boka Straffens etikk har et bredt og tverrfaglig perspektiv på straff. Hensikten har vært å belyse og knytte sammen straffeetiske problemstillinger for sentrale ledd i straffesakskjeden i én og samme bok. Blant bidragsyterne er det elleve forskere med bakgrunn i filosofi, juss, teologi, kriminologi, rettshistorie, sosiologi og etikk. I tillegg inneholder boka tre kapitler skrevet av personer med lang praktisk erfaring fra feltet: fra domstolen, politiet eller høysikkerhetsfengsler.

- Straff er jo et av de kraftigste uttrykk vi har for statens autoritet og makt over samfunn og enkeltmennesker. Da behøver vi også et kritisk blikk på denne myndigheten og makten, og vi trenger ikke minst at ulike faglige perspektiv og stemmer får komme frem. Det er det vi har forsøkt å få til med denne boken. Målet har vært tekster som kan forstyrre vante og etablerte måter å tenke omkring straff, strafforfølging og straffegjennomføring på, sier Fredwall. 

Må ha gjenopprettende rettferdighet

I boka er flere av bidragsyterne opptatt av straff, skyld, oppgjør og rehabilitering. Professor emeritus ved UiA, Paul Leer-Salvesen, skriver for eksempel om hva religiøse tradisjoners tenkning om skyld, straff, forsoning og tilgivelse har å lære rettsvesenet.

Er det mulig å møte straffedømte ut fra nestekjærlighetens etikk, og kombinere så ulike fenomener som straff og kjærlighet, spør han. Ett av svarene han gir, er dette: En straffens etikk som inkluderer budet om nestekjærlighet, må romme både gjerningsperson og offer. Det må sørges for dom og rehabilitering av utøveren. Og det må bli lagt til rette for gjenopprettende rettferdighet og kompensasjon for offeret, skriver han.

Andre av forfatterne er opptatt av å tydeliggjøre hva som faktisk menes når ord som straff og rehabilitering er i bruk. I boka pekes det på at rehabilitering etter et lovbrudd har både en personlig, rettslig, gjenopprettende og sosial dimensjon, og at disse fire dimensjonene henger tett sammen. Men ofte er det bare den personlige siden av rehabilitering som vektlegges i kriminalomsorgen, og da gjerne i sammenheng med å avstå fra fremtidig kriminalitet.

Lovbruddets fravær under soningen

Dette fører også til at andre og gjerne mindre målbare sider lettere blir oversett eller lagt til side. Ikke minst vil det skje i en arbeidshverdag hvor det skorter på både tid og ressurser.

Et område Fredwall og flere av de andre forfatterne er opptatt av i boka, er muligheten for at straffen kan føre til forsoning og oppgjør med handlingene man er dømt for. Førsteamanuensis Kristian Mjåland ved UiA er en av disse bidragsyterne. Mjåland har intervjuet en rekke innsatte om hvilken rolle selve lovbruddet har under soningen i fengsel, og han finner en slags berøringsangst knyttet til lovbruddet fra kriminalomsorgens side:

«Dette tolkes både positivt og negativt av dem vi intervjuet. For noen er ikke-tematiseringen av lovbruddet uproblematisk og endatil ønskelig. [...] For noen er ikke-tematiseringen mer problematisk. Den gjør det vanskelig å komme videre og å føle at man har gjort opp for seg. Lovbruddets fravær representerer i slike tilfeller en manglende mulighet til å bearbeide skyld og anger», skriver Mjåland. 

Straffens etikk er gitt ut av forlaget Scandinavian Academic Press.

– Med boka ønsker vi å skape et nettverk rundt slike problemstillinger om straff og etikk som også kan ha betydning for så ulike yrker som advokater, prester, sykepleiere, politi, dommere og fengselsbetjenter, sier Terje Emil Fredwall.