Nyheter

Christine Øye

Tvang i omsorgstjenesten

Det virker skremmende, hører liksom ikke hjemme i en omsorgstjeneste, særlig ikke i Norge. Men hva gjør du hvis den du skal hjelpe nekter å vaske seg, nekter å ta de nødvendige medisinene, eller bestemmer seg for å gå hjem?

På seminaret «Hverdag i sykehjem» på Høgskolen i Oslo og Akershus kunne vi høre Christine Øye snakke om tvang i omsorgstjenesten. Christine Øye er førsteamanuensis ved Senter for omsorgsforskning i Bergen og har studert tvang i omsorgstjenesten. Vi snakket med henne etter foredraget og lurte blant annet på hvorfor tvang forekommer i norske sykehjem.

Sparket og spyttet på

At pleiere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten blir slått, sparket, bitt og spyttet på er ikke uvanlig. Christine Øye forklarer hvorfor.

– Omtrent 80 prosent av dem som bor på sykehjem i Norge har en eller annen form for demens, og mange med demens er aggressive, agiterte eller vandrende, noe som skaper utfordringer for dem som er der for å hjelpe. Tvang er en måte å håndtere disse utfordringene på, forteller hun.

Formell tvang

Formell tvang spenner mellom det å låse dører for å hindre at pasienten går ut og blir borte, skjule medisinen i mat eller drikke, holding av armer og ben i forbindelse med stellet, isolasjon eller overvåking, fysiske tvangsmidler som sengehest eller stengsler for å hindre fri bevegelse.

– Hvis en plasserer en pasient i en dyp stol hun ikke klarer å komme opp av, er det uformell tvang. Hun sitter ikke vondt, men hun sitter der mot sin vilje. Gir man noen en tung dyne for å hindre at vedkommende står opp om natten er det også uformell tvang, eller det personalet kaller gråsonetvang, forklarer Øye.

Uformell tvang

Uformell tvang er i motsetning til formell tvang ikke regulert i lovverket, og kan være trusler, avledning, lokking, luring, hvite løgner, utilbørlig overtalelse eller liknende. Denne formen for tvang, er mer utbredt enn den formelle.

– Naturlig nok vil man heller lure pasienten inn igjen til sykehjemmet enn å fysisk tvinge ham, kanskje med høylytte protester og fysisk motstand. Samtidig kan luringen og lirkingen være svært ressurskrevende og ta masse tid, tid og ressurser som kunne vært brukt på de andre pasientene.

En rapport fra helsetilsynet viser at mange sykehjem går utover hva de har rettslig adgang til når det gjelder å begrense beboeres bevegelsesfrihet og bruk av tvang. Bør det være et mål å komme bort fra all tvang i norske sykehjem?

Ambisiøst lovverk

– Det må være et mål å unngå alvorlige krenkelser, men jeg tror ikke det bør være et mål å unngå alle former for tvang. Tvert i mot tror jeg man burde se på om lovverket er for ambisiøst. Beboere i sykehjem har i utgangspunktet rett til å bevege seg fritt i og utenfor sykehjemmet. Lov om pasientrettigheter åpner likevel for at pasienter uten beslutningskompetanse kan holdes tilbake på sykehjemmet mot sin vilje for å unngå at de går seg bort eller skader seg i trafikken. Holdes dørene låst av praktiske grunner må det sikres fri utgang til de beboere som ikke er truffet av bevegelseshindrende tiltak. Dette er selvfølgelig vanskelig i praksis, hvis en dør står åpen kan man vanskelig styre hvem som finner den, meddeler Christine Øye.

Hva er det viktigste vi kan lære av denne studien?

Flere folk og bedre tid

– Personalet på sykehjemmene er veldig presset, så presset at de ofte må stå over matpausen fordi den ene oppgaven tar den andre. Jeg tror vi kan lære at sykehjemmene trenger andre rammebetingelser, at det må bli flere folk og bedre tid før man kan ønske seg mindre tvang.