Anette Fagertun og Gudmund Ågotnes

Hvordan har det gått med trygghetsstandarden?

I 2016 startet Helsedirektoratet pilotprosjektet «Trygghetsstandard i norske sykehjem» med et ønske om mindre forskjeller i kvalitet på sykehjemmene i Norge. Anette Fagertun og Gudmund Ågotnes har fulgt pilotkommunene Sortland, Tromsø, Eidskog og Kristiansund i arbeidet.

Det første vi spør om, er hva som var utgangspunktet i 2016? Hvilke forskjeller var det som gjorde at man så behovet for en standard?

Mat, aktivitet og omsorg ved livets slutt

– De siste årene har det i norsk offentlig ordskifte befestet seg et bilde av sykehjemssektoren som variert når det gjelder tjenestekvalitet. Media har spilt en rolle i dette da de har satt lys på hvordan eldre kan ha det på sykehjem. Særlig har mat, måltider og en meningsfull tilværelse fått oppmerksomhet. Dette handler om tjenestetilbud som man tenker at det ikke skal være for store forskjeller i, og disse oppslagene la nok grunnlaget for at man så et behov for en kvalitetsstandard. I pilotprosjektet Trygghetsstandarden er det valgt ut tre tematiske hovedområder som er tett knyttet opp mot senere tids oppmerksomhet rundt sykehjem: mat, aktivitet og omsorg ved livets slutt, forteller Gudmund Ågotnes som er forsker og postdok ved Senter for omsorgsforskning i Bergen.

Hans kollega Anette Fagertun er førsteamanuensis ved samme sted. Hun svarer på hva som har endret seg på de utvalgte sykehjemmene siden arbeidet startet.

Hva er viktig for deg?

– Alle sykehjemmene har digitalisert dokumentene de bruker i arbeidshverdagen, de har systematisert måten de jobber med kvalitetsforbedring på, og de har innført klarere stillingsbeskrivelser, noe som er av særlig stor betydning i forbindelse med nyansettelser. Videre har alle sykehjemmene flyttet middagen fra klokken ett til klokken fire, og noen har fokusert mer på kortreist, sunn og fristende mat. Personorienterte tjenester, altså at man spør «Hva er viktig for deg?», er også noe alle sykehjemmene har jobbet mye med og som kanskje kan sies å være en sentral akse i deres kvalitetsarbeid, forteller hun.

Brukermedvirkning har fått stadig mer plass i vår bevissthet i helse- og omsorgstjenestene. På hvilken måte blir brukermedvirkning ivaretatt gjennom Trygghetsstandarden?

Bedre rutiner for innkomstsamtalen

– På individnivå har sykehjemmene arbeidet med å omgjøre eksisterende rutiner og praksiser slik at de i større grad retter fokus mot den enkeltes behov og ønsker. Et eksempel er innkomstsamtalen de ansatte gjennomfører med bruker og pårørende. Her har sykehjemmene jobbet med rutinene rundt samtalene, innholdet i samtalene, ansvarlige for samtalene, og så videre. Kommunene viser selv til stor forbedring med tanke på gjennomføringsgrad og form på samtalene, sier Gudmund Ågotnes.

Så hva blir beskjeden til helsemyndighetene?

Ting tar tid

– Vi har observert at kvalitetsforbedringsarbeid er tid- og ressurskrevende i en virksomhet som drives 24/7. Endring og endringsarbeid ser ut til å fungere best der de ansatte er godt informert og involvert i prosessene og gjennom dette opplever å være en del av det «nye» som skapes. Vi ser at dette gir motivasjon i en arbeidshverdag som kan fremstå enda mer krevende i en omstillingsfase. En beskjed til myndighetene kan være at det er viktig å anerkjenne at endringsarbeid tar tid og at kommunene kan trenge ressurser og veiledning i slike prosesser. Dette vil også gjelde i forhold til «Leve hele Livet», reformen som skal implementeres, avslutter Anette Fagertun.

Les rapporten fra følgeforskningen her.