Steinar Barstad

«Til sykehjemmet skiller eder ad»

Koronapandemien har forsterket de store forskjellene det er på å være pårørende for hjemmeboende og pårørende for beboere i sykehjem. Mens pårørende har fått besøksforbud og ikke fått lov til å stille opp for sine i sykehjem, har andre pårørende fått økt omsorgsbelastning og overtatt det offentliges ansvar fordi en rekke tjenestetilbud har stengt ned.

Det skriver Steinar Barstad i denne kronikken, først publisert i tidsskriftet Pensjonisten. Steinar Barstad har jobbet i Helse- og omsorgsdepartementet i 21 år og vært involvert i en lang rekke handlingsplaner, utredninger og stortingsmeldinger som har fått betydning for de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Besøkende ingen adgang

Sykehjemmene i Norge ble plutselig stengt, og skiltet "VELKOMMEN TIL OSS" ble byttet ut med "STOPP – BESØKENDE INGEN ADGANG". Vi har sett hjerteskjærende historier om ektefeller som i flere måneder har møtt en stengt sykehjemsinngang når de skulle på sitt faste besøk til sine kjære, og barn og ektefeller som knapt har fått lov til å se eller være til stede de siste dagene av sine nærmestes liv. Selv ikke ektefeller eller barn som hver dag har kommet og bistått under måltider og holdt livet i gang med felles aktiviteter fikk komme. Alle ble utestengt – av smittevernhensyn:

– Noe av utfordringen er at dette ikke bare handler om smittevernet til en enkelt beboer, men om smittevernet til alle som bor på institusjonen, forklarte helseminister Bent Høie.

Rettigheter satt til side

For andre pårørende ble situasjonen helt motsatt. De måtte ta over og fylle de oppgavene som det offentlige enten av prioriteringsårsaker eller av smittevernhensyn ikke lenger tok ansvar for. Avlastningstilbudene ble lagt ned på kort varsel, korttidsoppholdene i institusjon ble fjernet, dagaktivitetstilbudene ble stoppet. Rettighetene til hjemmeboende brukere og deres pårørende ble satt til side. For enkelte var det til slutt bare hjemmesykepleien og seg selv de kunne stole på. Det meste skjedde i tråd med prioriteringsforskrift og veiledere fra øverste hold.

Etter hvert fant heldigvis en del kommuner nye måter å organisere tjenestetilbudene sine på, slik at aktivitetstilbudene ble gjennomført som en del av hjemmetjenesten, eller at pårørende kunne treffe sine kjære i et telt ute i hagen på sykehjemmet. Men jeg er ikke imponert over evnen til å omstille seg og finne nye løsninger for å gi både brukere og pårørende sine rettighetsbestemte tjenester i en situasjon som de mer enn noen gang hadde behov for dem.

Måtte gå utover noe

Når koronaerfaringene skal oppsummeres, vil nok også ubalansen mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten stå til diskusjon. For å frigjøre intensivkapasitet i sykehusene, ble oppgavene skjøvet nedover på kommunene. I tillegg til å håndtere det lokale smittevernet, etablere beredskap og behandle de fleste som ble smittet, måtte kommunene også ta seg av alle andre pasientgrupper som fikk sine avtaler på sykehuset kansellert eller utsatt. Med ressursknapphet i kommunene, måtte det gå utover noe. Slik ble det til sist de pårørende til hjemmeboende som måtte ta seg av det ingen andre tok seg av. Og de mistet i tillegg de «pusterom» ulike avlastningstiltak gir for å klare å stå i en byrdefull omsorgssituasjon.

Femdoblet tjenestetilbud

Slik har koronapandemien forsterket de store forskjellene det alltid har vært på å være pårørende for hjemmeboende og pårørende for beboere i sykehjem. I den grad det har vært forsket på dette, vet vi at for eksempel pasienter med demens ressursmessig får mer enn femdoblet sitt offentlige tjenestetilbud den dagen de flytter i sykehjem. Samtidig stuper pårørendeinnsatsen fra mer enn «full stilling» siste måneden, til noen få timer i måneden etter innleggelse.

På et døgn snus alt på hodet. Innsatsen fra pårørende, som er selve x-faktoren i de fleste regnestykker om omsorg, forsvinner nesten helt, samtidig som den offentlige innsatsen mangedobles. Jeg synes det er rart at rådmenn og økonomisjefer ikke har begynt å se nærmere på dette, og sørget for at pårørende ikke sliter seg fullstendig ut på omsorgsarbeid. Det kan skje ved å bygge ut hjemmetjenester, dagaktivitetstilbud og avlastningsordninger og ha et nært samarbeid med pårørende. Til gjengjeld bør pårørende bli invitert til å fortsette etter institusjonsinnleggelse, og ikke møte stoppskiltet. Norske sykehjem legger svært dårlig til rette for det.

Jeg synes også det er rart at det er de pårørende det til sist skal gå utover, når sentrale helsemyndigheter gjør sine prioriteringer under koronapandemien.

Nettopp da vi alle trengte dem mest.