Steinar Barstad

Vil ha et demensvennlig samfunn – ikke egne samfunn for demente

– Jeg undrer meg over at noen kan finne på å bygge egne landsbyer for de av kommunens innbyggere som har demens. Nå bygges det demenslandsbyer blant annet i Kristiansand, Oslo, Bærum og Sandefjord, flere av dem med plass til mellom 150 og 200 beboere. Regjeringens siste demensplan hadde overskriften «Et mer demensvennlig samfunn». Det er noe helt annet enn å bygge egne samfunn for demente, sier Steinar Barstad.

Han har jobbet i Helse- og omsorgsdepartementet i 21 år og vært involvert i bøttevis med handlingsplaner, utredninger og stortingsmeldinger som har fått betydning for de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Formet omsorgssektoren

Steinar Barstad sin tidligere arbeidsgiver, Kristin Løkke som er avdelingsdirektør i Helse- og omsorgsdepartementet, sier Barstad «har vært ett av de menneskene, om ikke det mennesket, som har bidratt mest til å forme omsorgssektoren de siste 20 årene».

Nå er han pensjonist og gleder seg til å skrive «uten påholden penn» fra sitt nye kontor ved Senter for omsorgsforskning. Steinar Barstad har nemlig et og annet å melde fremdeles.

Høyt oppe på lista over ting han undrer seg over står demenslandsbyer.

Smått er godt

– Vi har godt belegg for å si at små og oversiktlige boforhold er av stor betydning for mennesker med demens og kognitiv svikt. Derfor er det grunn til å tenke gjennom motivene for å samle 150 mennesker med samme diagnose på ett sted, enten vi kaller det institusjon eller landsby. Mennesker med demens har i hvert fall ikke spesielt stor glede eller nytte av å leve sammen med 150 andre med samme problemer. Tvert imot kan det forverre sykdomsbildet og funksjonsevnen. Det bør være med i regnestykket hvis man tror det er stordriftsfordeler å hente, sier Barstad.

Tjuefem år siden

Steinar Barstad mener vi glemmer fort.

– I Norge hadde vi store landsbyliknende institusjoner for mennesker med utviklingshemning, med egne kultur- og aktivitetsbygg, kafe, skole, kirke, hageanlegg og gruppeboliger samlet på et avgrenset område. Det sluttet vi med for over 25 år siden. Vi bør lære av historien før vi gjør det samme for mennesker med andre diagnoser eller funksjonsnedsettelser. Det hjelper selvfølgelig litt å gi konseptet ideologi, innhold og omgivelser som gir assosiasjoner til et idyllisk landsbyliv. Men segregering er og blir segregering – og demens er ikke smittsomt, sier Barstad.

Landsbyer i Norge

Mange ser til Nederland når det skal arbeides med demneslandsbyer. Steinar Barstad har selv vært i landsbyen De Hogeweyk hvor 150 beboere med demens lever livene sine. Han ser at landsbykonseptet har enkelte kvaliteter som mangler ved store norske sykehjem. Men når vi skal bygge nytt for mennesker med demens, er det små bofellesskap som bør være modellen, mener han.

Landsbyen i Nederland stod ferdig i desember 2009. I Kristiansand bygges Norges første demenslandsby, som skal stå ferdig i 2020. Denne skal inneholde 42 omsorgsboliger for personer med demens. Ikke lenge etter åpner Bærum en tilsvarende landsby med 158 bo- og behandlingsplasser. Demenslandsbyen i Bærum koster 735 millioner kroner å sette opp skriver Budstikka 30. mai 2018. Den foreløpig største demenslandsbyen planlegges i Sandefjord. Anlegget her blir på 16 000 kvadratmeter og inkluderer 176 boliger og 400 arbeidsplasser. Oslo planlegger en demenslandsby på Lille Tøyen med plass til 130 beboere.