Palliativ omsorg

Palliativ omsorg etter «innfallsmetoden»

Astrid Rønsen er førstelektor ved institutt for helsevitenskap på NTNU i Gjøvik. Hun har oppsummert kunnskapen om palliativ omsorg for Omsorgsbiblioteket. Vi har snakket med henne om hva hun tenker er karakteristisk for den palliative omsorgen i kommunene i Norge.

Her finner du oppsummeringen av kunnskap.

Flere dør på sykehjem

– Det generelle bildet er at pasienter i økende grad forflyttes mellom ulike tjenestetilbud som hjem, sykehus og sykehjem, noe som fører til mangel på stabilitet i sårbare situasjoner. Kanskje er det med på å forklare hvorfor så få dør i eget hjem. Fortsatt går andelen som dør hjemme ned. Det store skiftet med hensyn til dødssted er at flere dør i sykehjem og færre på sykehus. Vi vet svært lite om kvaliteten på det palliative tjenestetilbudet i kommunene, forteller Astrid Rønsen.

Selv om vi vet lite om kvaliteten på tilbudet, opplever Astrid Rønsen at interessen er stor.

Mye å lære av hospicemodeller

– Det finnes utdanningstilbud på ulike nivåer innen palliativ omsorg i hele landet og det tilbys mange kurs og seminarer med palliativ omsorg som tema. Dette speiler det inntrykket jeg har av at interessen blant helsearbeidere i kommunene er stor. Det har også vært en vilje til å utvikle verktøy som kan være en støtte i arbeidet som palliativ plan, etablering av medikamentskrin og så videre. Noen lykkes bedre enn andre når det gjelder å organisere og tilrettelegge tilbudene. Vi må lære av dem som lykkes. Ikke minst tenker jeg at vi har mye å lære av dem som har tilrettelagt forsterkede tilbud som hospicemodeller i andre land, sier førstelektoren.

Her finner du mer informasjon om palliativ plan.

Vi spør Astrid Rønsen hva hun mener er de største utfordringene?

Ikke faglig forsvarlig

– At pasienter i økende grad flyttes mellom ulike tilbud; fra hjemmet, inn på sykehus, innom sykehjem, så hjem igjen. Mangel på kontinuitet i tjenesten forsterker i utgangspunktet sårbare situasjoner i hjemmet, som fører til innleggelser på sykehus. Dette  er ikke faglig eller etisk forsvarlig. Hvor skal døende finne ro? Jeg tror den største svakheten i den norske helsetjenestemodellen er organisering. Kompetansen kommer ikke pasienter og pårørende til gode. Slik tilbudet fremstår i dag er det altfor fragmentert. Dette gjelder også det kommunale tilbudet. Vi har dessuten skjøvet døden fra oss. Fra at omsorg for døende var et familieanliggende har det blitt et helsetjenesteanliggende. Ved å gi dette fra oss har vi heller ikke erfaring og nødvendig beredskap til å møte og takle denne hendelsen i våre egne liv. Vi blir avhengige av «de andre» og «det andre» – i dette tilfellet tjenestetilbudet. I årene som ligger foran oss, hvor den eldre delen av befolkningen øker, vil trykket på etablerte tjenester øke. Å fortsette den praksisen vi har etablert i dag er opplagt ikke løsningen, svarer hun.

Vi spør hva hun håper vektlegges framover i arbeidet med palliativ omsorg?

Lytte til pasienter og pårørende

– At vi i større grad lytter til pasienter og pårørende når tjenestetilbud utvikles. Jeg tror vi trenger å prøve ut nye modeller med hensyn til omsorg for alvorlig kronisk syke og døende. Vi trenger modeller som inkluderer pårørende. Vi trenger å tenke radikalt nytt i forhold til hvordan frivillige kan medvirke sammen med profesjonelle. Kompetansen må organiseres slik at den kommer pasienter og pårørende til gode. Tiltak som prøves ut må systematisk evalueres. I dag foregår altfor mye etter «innfallsmetoden». Det er påfallende at det gjennom siste tiår har kommet nasjonale anbefalinger og føringer uten kunnskapsmessig belegg, sier Astrid Rønsen.