Nina Emaus er leder for Institutt for helse- og omsorgsfag ved UiT – Norges arktiske universitet. (Foto: Bjørn Kvaal)

Venter seg mer nasjonal forskning

Instituttleder i Tromsø mener Norge vil trenge stadig større forskningsprosjekter i årene som kommer. Da kan sammenslutningen av Senter for omsorgsforskning landet rundt være nyttig.

Nina Emaus (60) har siden 2015 ledet for Institutt for helse- og omsorgsfag ved UiT – Norges arktiske universitet. Instituttet har fire bachelorutdanninger og to masterutdanninger og er fordelt på Tromsø, Hammerfest, Harstad og Narvik.

Senter for omsorgsforskning, nord er en del av Instituttet.

Ønsker enda mer samarbeid

Instituttet har åtte forskningsgrupper. En av disse er Flerfaglig forskningsgruppe for helse- og omsorgstjenester i kommunene. Her inngår Senter for omsorgsforskning, nord.

Siden oppstarten i 2008 mener Emaus at Senteret har fått en viktig rolle på instituttet. Samtidig ønsker hun seg enda sterkere synergi mellom utdanningene, forskningsgrupper og Senteret.

– Senteret har vært viktig i oppbyggingen av vår helsetjenesteforskning, og forskning på aldringsproblematikk, den samiske befolkningen og kommunenes utfordringer. Senterets integrering bør styrkes videre fordi den beriker både utdanningene, forskningen og undervisningen – og motsatt veg, sier Emaus. 

– UiT var tidlig ute

Hun bruker omsorgsbiblioteket.no, som er en ny satsing ved Senter for omsorgsforskning, som eksempel på hvordan Sentrene kan styrke grunnutdanningene. Videre er det viktig og aktuelt at Sentrene knyttes til masterutdanningene.

– På de fleste utdanningene og –nivåene kan samarbeid med Sentrene være svært nyttig, sier professor Nina Emaus, som opprinnelig er utdannet fysioterapeut.

Tverrprofesjonell samarbeidslæring ble erklært som satsningsområde da UiT etablerte det Helsevitenskapelige fakultet i 2009. I dette bildet passer Senterets profil veldig godt, mener Emaus.

Vil vite mer om kommunene

– Tverrfaglighet er svært viktig for oss, blant annet ved at helsefagstudenter har felles praksisperioder og –steder. Det store spørsmålet er hvordan slik satsing slår ut i praksisfeltet når de ferske helsearbeiderne kommer i arbeid. Klarer kommunene og spesialisthelsetjenesten å utnytte de mulighetene de her får, med nye medarbeiderne som har bakgrunn for samarbeid fra utdanningene? Blir UiT-studenter gode på tverrfaglighet ute i praksisfeltet? sier Emaus.

Hun tenker dette kan være ett eksempel på forskning det trengs fremover, for at kommunene skal kunne løse utfordringene de står overfor.

– Store prosjekter presser seg frem

– Arter kommunenes utfordringer seg forskjellig fra by og land i Nord-Norge i forhold til for eksempel Sør-Norge?

– I hele landet har vi små og store kommuner. I Nord har vi lange avstander, lav bosetting i en del kommuner og en samisk befolkning, men ellers er det mange likhetstrekk. Når jeg hører om kommuner som bruker over halvparten av budsjettet sitt på pleie og omsorg, og når dette beløpet må kuttes, så er det viktig å se hvordan pleie og omsorg kan gjøres rimeligere, samtidig som det også må utøves med høyere kvalitet, sier Emaus.

Dette gjør at store prosjekter rundt forskning og samarbeid vil tvinge seg fram stadig mer, mener instituttlederen.

Venter seg tettere samarbeid

– Forskning i, på og med kommunehelsetjenesten vil bli svært viktig i årene som kommer. I dag har vi åtte forskningsgrupper ved instituttet her ved UiT og flere satser på helsetjenesteforskning. Jeg tror gruppene også i større grad kan integrere folkehelse som et perspektiv og gjerne benytte helsedata og Tromsø-undersøkelsen. Dette vil igjen kunne bli knyttet stadig mer opp mot Senterets arbeid mot kommunene, og øke kvaliteten og innholdet i utdanningene, mener Emaus.