Astrid Ouahyb Sundsbø

Hvordan kan innvandrerkvinner få like muligheter i arbeidslivet?

De får gjerne kun tilbud om deltidsstilling, kvelds- og helgevakter og har lavest formell utdanning. Senter for omsorgsforskning i Bergen skal nå se hvordan innvandrerkvinner kan delta på likefot i helse- og omsorgstjenestene.

– To av tre innvandrere i Norge kommer i jobb. Men tallet er lavere for kvinner med flyktningebakgrunn, kun 47 prosent og særlig lavt for dem med de lav utdanning. Derfor trenger vi å se på hva som er utfordringene og mulighetene når det gjelder å tilrettelegge tjenester og tilbud slik at de er tilpasset kvinnenes individuelle behov.

Det sier Astrid Ouahyb Sundsbø.

Tildelt 12 millioner kroner

Forskningsrådet har tildelt Senter for omsorgsforskning, vest 12 millioner kroner til å se på hvordan velferdsstaten kan bli en bedre arena for inkludering. Sundsbø, som er førsteamanuensis ved Høgskolen på Vestlandet og tilknyttet Senter for omsorgsforskning, skal lede arbeidet.

Blant annet skal de intervjue innvandrerkvinner om deres møte med det norske arbeidslivet og tjenestene som støttet dem på veien dit, om deres mål og ambisjoner.

Les mer om prosjektet Sundsbø skal lede de tre neste årene her

For generelle tilbud

Etter det obligatoriske integreringsprogrammet er det ofte tilfeldig hvordan kvinner følges opp med opplæring i norsk språk og samfunnsliv, i hvert fall mener Sundsbø å se at her er det behov for mer kunnskap om hvordan det jobbes med inkludering utover den første perioden etter innvandreres ankomst til Norge.

Ett av forskningsfeltene – eller en av arbeidspakkene – i prosjektet er hvordan helse- og omsorgstjenestene fungerer som arena for integrering. Det er en sektor som preges av en økende andel av arbeidstakere med innvandrings- og flyktningebakgrunn. Mange fylkeskommuner og kommuner har derfor utviklet rekrutteringsstrategier og utdanningsopplegg inn mot nettopp denne gruppen, for å kunne dekke behov for arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene.

Men bidrar slike satsinger til sosial utjevning i arbeidsmarkedet og samfunnet for øvrig, eller skaper det snarere like store eller større forskjeller? Det siste kan skje hvis innvandrerne som tar utdanning blir gående i små stillinger, får vakter på ugunstige tidspunkt og fortsatt er de med de laveste utdanningene innenfor tjenestene. Forskerne skal her også intervjue kommunale ledere om hva de tenker om ansettelse av disse kvinnene.

Denne arbeidspakken skal ledes av førsteamanuensis Anette Fagertun, også ved Senter for omsorgsforskning i Bergen.

– Lærte av avslagene

Ellers i prosjektet skal Sundsbø ha med ansatte ved Universitetet i Bergen, Norce, Bergen kommune, kvinneorganisasjoner og internasjonale partnere.

Astrid Ouahyb Sundsbø var glad og lettet da Forskningsrådet ga penger til prosjektet. Av 2000 søknader var det 260 som nådde opp. Sundsbø sin var én av disse.

Det er tredje gang hun søker om penger til prosjektet. De tidligere avslagene har hun brukt konstruktivt.

– Avslag er ikke moro. Men jeg valgte å bruke disse til å gjøre søknaden bedre. Det vil si jobbe med det fagfellene mente ikke var godt nok. Jeg har også bedt om råd fra kolleger som er faglig flinke og som jeg har tillit til, sier Sundsbø.

Skrev om søknaden

Når disse har spurt for eksempel «hva er det teoretiske bidraget her, er det godt nok forankret?», så har dette vært påpekninger som ofte har vært nødvendige. Sundsbø fikk også kommentarer om at hun selv ikke hadde erfaring som leder av større forskningsprosjekt.

– Det stemte, jeg hadde kun erfaring som deltaker i større forskningsprosjekter fra tidligere. Dette gjorde vi da noe med. Vi synliggjorde mye bedre de forskerne i prosjektet som hadde slik erfaring. Ellers mener jeg at enkelte søknader innvilges når tiden er moden for det, altså når samfunnsnytten anses som høy, sier Sundsbø.