Nyheter

Randi Stokke (fra venstre), Astrid Gramstad og Tone Elin Mekki forsker på velferdsteknologi. (Foto: Bjørn Kvaal)

Hjelpemidler gir mulighet for frihet

Tekniske hjelpemidler gir frihet og trygghet, og forbindes nødvendigvis ikke med noe negativt og det å bli gammel.

Det forteller flere av deltakerne i doktorgradsavhandlingen til Astrid Gramstad, førsteamanuensis ved Senter for omsorgsforskning, nord. Ni eldre og fire av deres pårørende deltok i den kvalitative intervjustudien. 

Klare for framtiden

Hjelpemiddelet ga mulighet for deltakelse, sa brukerne. For eksempel gjorde rullator det mulig å ta en gåtur ut når man selv ville det. Nå var det ikke nødvendigvis slik at de brukte rullatoren så ofte, men det var meningsfullt å ha valgmuligheten.

De fortalte også om opplevelsen fra å være hjelpetrengende til det å kunne hjelpe andre, etter at de fikk hjelpemidlene. Nå kunne de fortelle om rett bruk av utstyret, vise muligheter som hjelpemidlene ga også videre.

Ingen var flaue over at de hadde fått hjelpemidler. De fremhevet i stedet mulighetene som utstyret ga for å forberede seg på framtiden.

Alarm siden 1970-tallet

Gramstad fortalte om undersøkelsen under NOVAs konferanse "Lengre liv, nye mønstre" i Oslo 3. og 4. desember.

Sesjonen Aldring, miljø og teknologi under konferansen, som ble ledet av professor Aud Obstfelder ved Senter for omsorgsforskning, øst, inneholdt innlegget fra Gramstad. I tillegg inneholdt det presentasjoner av Randi Stokke og Tone Elin Mekki.

Randi Stokke fra Senter for omsorgsforskning øst, Høgskolen i Gjøvik, ga et historisk tilbakeblikk på trygghetsalarmer, som i dag har 70 000 brukere i Norge. Alarmene ble tatt i bruk på 1970-tallet. De er integrert i omsorgstjenestene, men bruken varierer mellom kommunene. Noen steder går alarmen hos pårørende, i andre kommuner hos hjemmetjenesten eller offentlig eller private callsentre, for eksempel.

Slår alarm for å prate

En typisk bruker er kvinne på 85 år og med flere lidelser. Hun er veldig godt fornøyd med alarmen og mener den er avgjørende for at hun kan bo hjemme. Men det er ikke dermed sagt at hun alltid har alarmen på seg og at hun bruker den. Når den utløses kan det like gjerne skje når hun har ramlet, som for å sjekke om den virker eller for å få sosial kontakt.

– Hvordan skal vi som utdanningsinstitusjoner og praksisfelt få til et helhetlig ansvar for praksis der teknologi er integrert? spurte Stokke

«Mestring og deltaking – heile livet» heter et aksjonsforskning-prosjekt i Vaksdal kommune. Kommunen med sine 4100 innbyggere, altså omtrent på størrelse med gjennomsnittskommunen i Norge, vil dreie helse- og omsorgstjenesten mot mer forebyggende arbeid. Kan velferdsteknologi eventuelt være en del av svaret, i så fall hvordan?

Vil lage egen løsning

Forsker Tone Elin Mekki, Senter for omsorgsforskning, vest, venter nå på svar fra regionalt forskingsfond om de får midler til prosjektet.

Kommunen vil involvere ansatte og innbyggere, og vil blant annet bruke Helsehuset som arena for å teste ut teknologi og nye organisasjonsformer.

– Kommunen vil lage noe som passer for seg, der de vil se helheten ut fra sitt ståsted. De har velutdannede ledere som har erfaring med mye prosjektarbeid. Samtidig er kommunen oversiktlig. Og fordi de ser bruk av velferdsteknologi i sammenheng med endring og tjenesteutvikling i hele helse- og omsorgstjenesten, tror vi at prosjektet Lev Vel i Vaksdal kan bidra til mye nyttig kunnskap, sier Mekki.

Les mer om sesjonen om velferdsteknologi under konferansen.