Postdoktor Hanne Marie Rostad og professor Oddvar Førland ved Senter for omsorgsforskning

Grunn til bekymring

Postdoktor Hanne Marie Rostad og professor Oddvar Førland ved Senter for omsorgsforskning har skrevet en oppsummering av kunnskapen om variasjon og uønsket variasjon i kvaliteten på omsorgstjenestene i Norge. Kunnskapsoppsummeringen indikerer utfordringer på flere områder og gir grunn til bekymring konkluderer rapporten.

Her kan du høre Oddvar Førland fra Senter for omsorgsforskning, Harald Olimb Norman fra Pensjonistforbundet og eldre- og folkehelseminister Sylvi Listaug uttale seg om saken på på NRK P2 (Nyhetsmorgen 25.10.19 kl: 07:02).

Vi har snakket med Førland som først svarer på hva som var utgangspunktet.

Helse- og omsorgsdepartementet

– Utgangspunktet var et oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet til Senter for omsorgsforskning om å fremskaffe kunnskap om variasjon og uønsket variasjon i kvalitet i omsorgstjenestene, nærmere bestemt i hjemmetjeneste og sykehjemmene i kommunene, forklarer han. 

Første del av oppdraget har dreiet seg om å gjennomføre en kunnskapsoppsummering på temaet, relevant for norske forhold. I neste del av oppdraget skal Førland og Rostad, sammen med andre forskere, forsøke å finne årsakene til de store variasjonene mellom kommunene. Vi spør hva han mener er de viktigste funnene i kunnskapsoppsummeringen.

Like behov behandles ulikt

– Til tross for at det er mye god faglig praksis og skjønnsutøvelse i norske sykehjem og hjemmetjenester, med erfarne helsefagarbeidere, sykepleiere og leger, så viser forskning og andre undersøkelser at mange kommuner ikke følger godt nok opp lovmessige forskrifter og faglige retningslinjer, særlig knyttet til systematisk legemiddelgjennomgang, annen medisinsk behandling og oppfølging av tannhelse og ernæring. Tildelingsgrunnlaget for å få hjelp varierer mellom kommunene, og i noen kommuner er det mangelfull behovsutredning og informasjon når de omsorgstrengende søker om bistand. Like situasjoner og samme type behov, lidelser og tilstander står dermed i fare for å bli behandlet ulikt, uten at det kan legitimeres med søkernes ulike tilstander og behov. Det er også indikasjoner på at ‘behov’ defineres ulikt for yngre og eldre brukere og at det eksisterer ulike ‘omsorgsregimer’ her. Det er indikasjoner på at yngres behov er mer beskyttet fordi beslutningstakere i kommunene sammenligner deres behov med normale aktiviteter for andre på samme alder, til forskjell fra eldre. Statlige finansieringsordninger kan faktisk medvirke til slike forskjeller, fordi toppfinansieringsordningen for ressurskrevende brukere og ordningen med brukerstyrt personlig assistanse per i dag ikke retter seg mot personer over 67 år, sier Oddvar Førland.

Han mener det må følge ressurser med når kommunene overtar ansvaret for de mest sårbare. Et ansvar som tidligere i større grad ble ivaretatt av sykehusene.

Ressurser og prioriteringer

– Sykehjemspasienter og også mange brukere av hjemmetjenester er blant de mest skrøpelige og sårbare i dagens samfunn, med store medisinske behov og behov for annen oppfølging. Kommunene har etter samhandlingsreformen fått flere oppfølgingsoppgaver som spesialisthelsetjenesten tidligere ivaretok. Da må de også gis tilstrekkelig med ressurser for å kunne følge opp dette, og de må samtidig prioritere sine ressurser til denne sektoren. Kunnskapsoppsummeringen viser stor variasjon mellom kommunene. Noe av denne variasjon er naturlig og å forvente, gitt de faktiske ulikhetene som eksisterer mellom kommunene i Norge. Variasjon kan også være et positivt uttrykk for at noen kommuner går foran og utvikler innovative tjenester av høy kvalitet. Men rapporten peker på noen områder der forskriftsmessige og allment aksepterte faglige normer ikke følges godt nok opp av en del kommuner, avslutter professor Oddvar Førland ved Senter for omsorgsforskning.

Klikk her for å lese rapporten.