Nina Olsvold Oddvar Førland Hege Kristin Andreassen Ragnhild Hellesø Line Melby

Vil bli flinkere til å dele – men hvordan?

Aldri har helsevesenet hatt så mye kunnskap og informasjon. Men hvem setter premissene for hva som skal deles?

Det var ett av spørsmålene som ble tatt opp på Helsetjenesteforskningskonferansen i Oslo 13. og 14. mars 2018. Årets tema var primærhelsetjenesten og bedre samhandling på tvers av tjenestene.

Må krysse grenser

Arrangører var Nasjonalt nettverk for helsetjenesteforskning og Universitetet Oslo (UiO).

Konferansen hadde 150 deltakere.

– På hvilke premisser skjer utveksling av informasjon, og hva slags praksis rundt kommunikasjon har vi i dag? Og hva betyr dette for valg som tas og hvem som skal ta avgjørelser? sier Nina Vøllestad ved Institutt for helse og samfunn ved UiO.

Helse- og omsorgshjelpen som gis til kronikere og eldre bør organiseres på tvers av institusjons- og profesjonsgrenser. Førsteamanuensis Hege Kristin Andreassen ved Senter for omsorgsforskning, øst snakket under konferansen om tverrfaglig samhandling gjennom delte dokumenter.

Skal dele dokumenter

– Helhetlige og koordinerte tjenester har positiv effekt på kronisk syke pasienter. Elektroniske dokumenter som deles er et viktig element i arbeid med koordinering av helsetjenester på tvers av organisatoriske skillelinjer, sier Andreassen.

Sammen med professorene Arild Faxvaag og Aud Obstfelder skal Andreassen studere bruken av delte elektroniske dokumenter i norsk helse- og omsorgstjeneste. Med det menes dokumenter som kan brukes av flere spesialister og spesialiteter, og på tvers av geografiske og administrative skiller i sektoren.

Klagde på rigid styring

Forsker Oddvar Førland ved Senter for omsorgsforskning, vest fortalte i ett av parallellseminarene om styring av arbeid i de kommunale hjemmetjenestene. Formålet med case-studien har vært å dokumentere den faktiske arbeidsorganiseringen, samt undersøke hvordan saksbehandlerne på vedtakskontorene (bestillere) og ledere og vanlig ansatte i hjemmetjenestene (utførerne) erfarer samarbeidet og arbeidssituasjonen.

De vanlig ansatte i utførerenhetene erfarte arbeidshverdagen som svært hektisk og for gjennomregulert. Sykefraværet var på 13-16 prosent. Ansatte mente samarbeidet med vedtakskontoret var tungdrevet, byråkratisk og avstandspreget.

Angivelse av arbeidsoppgavene var så detaljerte at de hindret skjønnsutøvelse og faglig utvikling. Også mange av lederne og saksbehandlerne på vedtakskontorene mente at arbeidsreguleringen var for rigid.

Alarmer til nytte og besvær

Hver tredje mottaker av kommunale omsorgstjenester har trygghetsalarm. Dette utgjør 74 000 personer. Line Melby, Senter for omsorgsforskning, øst fortalte om hvordan det er å praktisere omsorg med trygghetsalarmteknologi. Bakgrunnen er et arbeid hun har gjort sammen med SOF-kolleger Randi Stokke, Aud Obstfelder, Jørn Isaksen, Yrjan Kvam og Hege Andreassen.

Ansatte i hjemmesykepleien arbeider for at trygghetsalarmtjenesten skal fungere. I praksis blir omsorgsarbeidet forstyrret av alarmene, men arbeidet lar seg også gjennomføre nettopp på grunn av trygghetsalarmen. Konklusjonen er at det er et komplisert samspill mellom tjenesteutøvere, tjenestemottakere og teknologi for at trygghetsalarmtjenesten skal fungere godt.

– Må se det store bildet

– Spesialisthelsetjenesten har mange utfordringer, men sykehusene operer ikke i et vakuum. Vi i Nettverket ønsker at forskerne skal se det store bildet, fordi tjenestene oppleves av pasienten som fragmenterte, og fordi vi er opptatt av kostnadseffektivitet. Dette bør helsetjenesteforskerne engasjere seg i, sier Hilde Lurås, leder av Nasjonalt nettverk for helsetjenesteforskning.

– Forskning starter for sent

 – Det trengs bedre samhandling mellom sykehus og kommune. Men vi har også et stort behov for å samhandle mellom mange viktige tjenester i eget hus, altså i kommunen, sier Bendicte Løseth, seksjonssjef for innovasjon, helse, barn og unge i Bergen kommune.

Kommunene har mange prioriterte satsingsområder, men ofte kommer forskningen for sent i gang for å se hvordan utviklingsprosjekt fører til mulige bedringer.

– Får én av ti kroner

– Målet er at vi skal være en god kommune å forske med. Fou-innstasen I 2015 som var knyttet til kommunale helse- og omsorgstjenester i Norge anslås til 850 millioner kroner. Dette er en tiendedel av ressursene som brukes til medisinsk forskning. Slik kan det ikke fortsette med de stadig nye oppgavene kommunene skal løse. Kommunene må i større grad bli et prioritert forsknings- og kunnskapsområde i samfunnet, sier Løseth.