Foto-Iffit-Qureshi

Demens hos innvandrere

Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, har samarbeidet om et treårig forsknings- og fagutviklingsprosjekt angående helse- og omsorgstjenester til personer med demens som har innvandrerbakgrunn.

Reidun Ingebretsen har skrevet den tredje av fem rapporter fra arbeidet, i samarbeid med Ragnhild Storstein Spilker og Mette Sagbakken. Torunn Hamran ved Senter for omsorgsforskning, nord, har vært i referansegruppen for prosjektet.

– Rapporten er basert på et omfattende intervjumateriale av pårørende til eldre innvandrere med demens, eldre innvandrere, og ansatte i helse- og omsorgstjenesten. Til sammen 81 deltakere fra 23 land. Resultatene viser store kulturelle og individuelle forskjeller både i holdninger til, og kunnskap om demens, og bidrar derfor til å nyansere bildet og advare mot stereotype oppfatninger, sier professor Torunn Hamran. 

Mindre utbredt

Blant annet forteller rapporten om ulike grunner til at forekomsten av demens synes mindre blant innvandrere enn blant etnisk norske. En av forklaringene er at bare 5 prosent av innvandrerne i Norge er over 67 år, mens 13 prosent av de etnisk norske er det. Men rapporten beskriver også to andre grunner som er verd å merke seg.

Betraktes som galskap

Mange innvandrere har liten kjennskap til sykdommen. Dermed kan begynnende demens med hukommelsesproblemer bli sett på som del av den normale aldringsprosessen, altså ingen sykdom. Hvis en ikke tenker at den gamle er syk, kontakter man naturlig nok heller ikke hjelpeapparatet. Det finnes som kjent ingen hjelp å få mot aldring.

På den andre siden kan demens med atferdsproblemer betraktes som «galskap». En type galskap som forbindes med skam og som man ønsker å skjule. Noen forteller at det nærmest er tabu å snakke om at et familiemedlem er rammet av demens, og at negativ stempling kan ramme hele familien.

Motstridende idealer

Forfatterne skriver også om hvordan pårørende kan havne mellom barken og veden. På den ene siden har de kommet til et land hvor det forventes at både kvinner og menn deltar i arbeidslivet og hvor en har store forpliktelser overfor sine egne barn. På den andre siden kommer de kanskje fra en kultur med høye idealer og sterke tradisjoner for familieomsorg. Mange pårørende strekker seg langt for å yte omsorg til et familiemedlem med demens. Hele familiens omsorgsressurser blir benyttet før man søker hjelp gjennom det offentlige.

Torunn Hamran mener løsningen kan være mer informasjon, og mer kunnskap om familienes situasjon når et familiemedlem har demens.

Mangler informasjon

– Jeg synes denne rapporten gir et nyansert bilde av ganske komplekse utfordringer, og jeg synes den er tydelig på at løsningen er informasjon og kommunikasjon. En må være sikker på at informasjonen finnes, og at den når helt fram.

I Rapportens oppsummering, etterlyser Reidun Ingebretsen og hennes kolleger følgende:

  • Informasjon om demens og sykdomsforløp på ulike språk
  • Informasjon om hvor man skal henvende seg
  • Informasjon om hva de ulike ledd i tjenestene har å tilby
  • Informasjon om kriteriene for tildeling av tjenester

Rapporten har tittelen Eldre innvandrere og demens. Vil du lese den, kan du finne den her.